Arkeologer omskriver historien etter funn av spedbarn ved gammelt monument i Tyrkia

Et arkeologisk funn i Tyrkia har satt i gang helt nye teorier om fortidens ritualer – og det er ikke for de sarte. I midten av et sirkulært oldtidsmonument, kjent som en mulig helligdom fra bronsealderen, har forskere gravd fram restene av minst syv spedbarn. Ett av dem – et nyfødt barn – var så godt bevart at det nå blir analysert i håp om å få innblikk i den genetiske arven fra en mer enn 3.000 år gammel sivilisasjon.

Velkommen til “The Circle of Lost Children”.

Sirkelen som endrer historien

Det hele ble oppdaget ved Uşaklı Höyük i det sentrale Tyrkia – et sted mange eksperter allerede lenge har ment kunne være den hellige byen Zippalanda, som i oldtiden fungerte som sentrum for tilbedelse av Hettittenes Stormgud. Det sirkelformede området, hvor funnene er gjort, ble opprinnelig avdekket i 2021, men de siste utgravningene avslører at strukturen har blitt brukt, gjenoppbygd og gjenbrukt mange ganger over en lang periode. Alt tyder på at det hadde en religiøs funksjon.

Men det er ikke bare arkitekturen som har skapt oppstyr. Det er restene – og konteksten de er funnet i.

Ikke en vanlig begravelse

Ifølge professor Anacleto D’Agostino fra universitetet i Pisa, som leder den italienske arkeologiske ekspedisjonen i området, ble ikke spedbarna lagt til hvile i urner eller graver, som man typisk ser det i f.eks. fønikiske eller puniske kulturer. I stedet lå knoklene sammen med askelag, dyreknokler og keramikk – tegn på at det var tale om ritualer fremfor vanlig begravelse.

Blant dyreknoklene er det funnet rester av hester, esler, hjort og kveg – arter som ofte ble ofret i seremonier for fruktbarhet, gudstilbedelse og overgangsritualer.

Alt tyder altså på at barna og dyrene ble ofret – kanskje som en del av Stormgudens festligheter eller som en desperat appell til gudene i harde tider.

Tann avslører genetisk fortid

Et av de mest interessante funnene er en velbevaret melketann, som nå er sendt til Human Genome Laboratory i Ankara. Her håper forskerne å kunne utvinne DNA og lære mer om befolkningen som levde i området mellom 1650 og 1200 f.Kr.

Hvis det lykkes, kan det gi helt ny kunnskap om genetiske trekk, helse, migrasjon og sosiale forhold i oldtidens Anatolia. Det kan også være med på å fastslå en gang for alle om Uşaklı Höyük virkelig er Zippalanda.

En mørk kapittel i menneskets historie?

Historien er fylt med ofringer – men når slike funn dukker opp, hvor spedbarn tilsynelatende har blitt ofret i religiøse seremonier, blir det ekstra gripende. Det vekker både fascinasjon og uro: Hva drev en sivilisasjon til å se barn som nøkkelen til guddommelig kontakt?

Og enda viktigere: Hva sier det om vår egen trang til å forstå – og kontrollere – det vi ikke selv kan forklare?

Uansett svaret er funnet ved Uşaklı Höyük et av de mest betydningsfulle i nyere tid, og det får historikere til å revurdere hele sin forståelse av Hettittenes religiøse praksis. En rundkrets av aske, dyr og barn – et sted hvor tro og tragedie smelter sammen.

Vårt team kan ha brukt AI for å bistå i skapelsen av dette innholdet, som har blitt gjennomgått av redaktørene.